Helgelandskysten leverer, selv om vi som seilere skulle ønsket oss litt mer vind fra riktig retning. Lite vind ga imidlertid rolig hav, og dermed også muligheten til å besøke de aller ytterste øyene nord for Vega.
Her er det spor etter at folk har hatt tilhold i uminnelige tider. Huler med spor etter menneskelig aktivitet tilbake i steinalderen på Lovund, kirkebygg med tømmer fra 1600 tallet på Skålvær, og dramatisk krigshistorie fra dunværet Lånan, der de ennå vokter ærfuglene i de såkalte «e-baner» og steinhus, hvor de sanker dun etter at rugeperioden er over.
Charlotte Røring, enkefruen etter kjøpmannen på Skålvær ville oppfylle mannens ønske om å få bygget ei kirke på stedet. Hun sendte like godt yngste sønnen ut på handel, med ordren: Kjøp ei kirke.
Sønnen fant ei som var til salgs i Malm, innerst i Trondheimsfjorden. Tømmeret som er datert tilbake til 1600 tallet var i god stand, så kirka ble kjøpt og fraktet ut til øya nord for Vega, hvor de på dugnad reiste den i løpet av ett år. Skålvær er ei veldig fin øy. Jeg var innom i fjor, og ville gjerne vise Katrine stedet.
Ikke før hadde vi lagt til brygga, der unger fra stedets feriefolk ivrig drev fiske av småsei, kom et eldre par ruslende og var nysgjerrige på hvor «fremmedfolket» kom fra. Fjellmatroser som oss har lett for å vekke litt forundring hos lokale når de hører hvor vi kommer fra, men det gir ofte en fin inngang til å komme i prat med folk.
Ikke lenge etterpå ble vi invitert til å besøke kirka, som de var veldig stolte over å ha klart å holde i rimelig bra stand. Det aller meste basert på dugnad og spleiselag. Vi fikk en uforglemmelig stund med utallige historier om folk og hendelser gjennom tidene på været.
Vi ble vist den ærverdige kirkeboka som enkefru Charlotte Røring skrev notatet med historien om anskaffelsen av kirken.
Opplevelsen ble toppet da den eldre damen entret orgelkrakken, og vekket til live det gamle kirkeorgelet som en lokal smed på Helgeland hadde bygget. Orgeltonen var spinkel, men kraftfull og med «Blott en dag» strømmende ut fra orgelpipene ble stemningen uforglemmelig. 
Helgelands største dunvær, Lånan, ligger langt vest i havet. Øya er så flat at det på avstand nesten kan se ut som om husene flyter rett på havet.
Den flate øya stikker bare noen meter over havet.
Her holder noen familier til hver sommer, og alle er i familie med hverandre. Damene på øya vokter ærfuglene som ligger på sine egg. Vanligvis er det ilandstignings forbud i juni og juli i alle verneområder, men her på Lånan kan en få bli med på en guidet tur på faste stier sammen med disse fuglevokterne.
Under innseiling til havna oppdaget vi to elger som stod på en gresskledd holme like ved. Det skapte oppsikt blandt beboerne for det var lenge siden sist det var sett elg på øyene der.
Husene som ærfuglene bruker, «e-baner» blir vedlikeholdt av folkene her, og betalingen kommer i form av dun som fuglene etterlater seg i reiret når eggen er klekket og de forlater reiret. Desverre så ser de en tydelig nedgang i antall fugler som hekker. Vi fikk innføring i hvordan arbeidet med å sanke og rense duna foregår, men fristelsen til å kjøpe ei ekte edderdun dyne for kalde vinterkvelder ble raskt parkert da prisen kom på bordet. Vinterdyne av beste slag beløper seg fort opp mot kr 100.000,-
Alle som har tilhold på været er i slekt, og under krigen ble de som da bodde her involvert i illegal virksomhet, og våpensmugling. Tyskerne og Rinnanbanden var i ferd med å rulle opp virksomheten så beboerne måtte evakueres i all hast. Et engelsk krigsskip kom en natt inn til været, og beboerne fikk en time på å pakke det de kunne bære med seg før de ble evakuert. Et eldre par valgte imidlertid å trosse faren fra tyskerne og ble værende igjen for å stelle husdyra som stod på bås flere steder på øya. Disse to er forfedre til alle familiene som nå har hus på øya.
Turen videre nordover gikk via Lovund, Træna og Selvær. De to første med sine karakteristiske fjell som troner opp av havet. 
Kjente landemerker som er brukt til å navigere disse farvannene i uminnelige tider. Lovund bærer preg av stor optimisme og oppdrettselskapet Novasea sørger for at at stedet blomstrer. Det samme kan ikke sies om forholdene på Træna, men fiskeriet holder liv i de fastboende, og litt byggevirksomhet kunne sees.
Utsikt ned mot gjestehavna fra trappa som fører opp til Lundeura i Lovund.
Innseilinga til den nye gjestehavna kan synes litt kronglete, men det er mudret opp og god dybde.
På Selvær, hvor det bor ca 20 personer, har de lunch og kakebord i den gamle skolestua et par ganger i uka nå om sommeren. Vi var heldige og traff en av de dagene, så vi dro fra stedet med velfylte mager. En av de fastboende slo seg ned ved bordet vårt og vi fikk inntrykk av at stemningen på øya var litt laber. Den siste barnefamilien hadde flyttet, og bortsett fra et ungt par fra Nederland, uten barn, var det bare pensjonister igjen på øya. Foreløpig går ferge og rutebåt et par ganger om dagen, men et oppslag om allmøte samme kveld, der tema var forslag til nytt rutetilbud, fortalte at nedleggingsspøkelset truet.
Gjestebrygga i Selvær. trygg havn, men ikke mange kommer helt hit ut, selv midt i sommerferien.
Myken, med sitt «Verdens første arktiske whiskydistilleri», leverte ikke helt denne gangen. Maten på restauranten, og prøvesmakingen av stedets gin og whiskey levde ikke helt opp til forventningene, men smaken er som kjent som baken..
Etter hvert spilte vinden mer på lag, og vi fikk en fin seilas via Gåsvær ved Støtt til Bodø. Ikke mye som slår en seilas mellom øyene nært Svartisen, som slett ikke levde opp til navnet der den lyste opp i sola.
Bodø var en stressende opplevelse med masse feriebåter, og fult av folk bryggelangs, men vi fikk fanget ferske reker og nøt en softis i sol og vakkert vær før vi flyktet til Osholmen på Landegode, ei flott naturhavn hvor vi kastet anker. Her er bratte fjellsider som gir havørnas skrik ordentlig akustikk.
På den hvite sanden i fjæra spilte Tjelden opp, og sammen med en gjeng Storspover fikk vi en ordentlig plystrekonsert. Vi nølte med å dra fra denne perlen av et sted, men vinden var god og vi skulle krysse Vestfjorden over til Røst eller Værøy..
Fortsetter....
kommentar(er)
Legg igjen et svar