Sommerseilas nordover...the end.

Mens syndefloden «Hans» herjet søndre deler av Kongeriket kunne vi nyte et fantastisk vær i nord. 

Seilasen over Vestfjorden bød på endel motsjø og litt strevsomme forhold til å begynne med, men etterhvert ble det en fin seilas med godt driv.  Etter litt rådslagning endte vi opp på Værøy. Her var det i tillegg til gamle kjente i restaurantbransjen, bratte fjell, slik at vi hadde utsikter til både trim og kulinariske høydepunkt.
 
Turen opp på Håen var utrolig fin, og utsikten da vi stod oppe på toppen og kunne skue ut over Måstadvika var ubetalelig. Havtåka kom og gikk rundt toppen og gjorde hele stemninge trolsk.
Lofoten og Værøy Bryggehotell, hvor en gammel kjenning av Katrine har slått seg til bød på fantastisk mat, så dagen ble perfekt på alle vis. 
Du vet hvor du bor når grillhytta i trimløypa er tjoret fast til bakken.
Så langt på turen har vinden vært sparsommelig, og stort sett holdt seg på nord. Nå endret den seg, og vi kunne «strekke på beina» og virkelig la båten komme til sin rett på turen videre nordover. Østlig vind gjorde at vi la kursen på yttersiden av Værøy og Lofoten. 
Hvilket skue, og for en seileopplevelse. Moskstraumen, som går mellom øya Mosken og fastlandet sør i Lofoten er en av verdens sterkeste malstrømmer. Vi holdt godt ut i havet, med god avstand til Mosken og trodde oss trygge for straumen, men der tok vi feil. Vind mot strøm kan skape veldig høye og krappe bølger, og brått var det som om sjøen reiste seg rett opp av havet. Skillet mellom rolig sjø og den frådende straumen var som en strek. Brått fikk vi hendene fulle, men «MOON» er laget for nettopp å håndtere slike forhold, langkjølet som den er. Med revet seilføring lot vi det stå til, og sakte men sikkert dro vi oss gjennom strømmen. Ved flere anledninger stod sjøsprøyten over dekk, så både båten vi fikk vaska oss, men vi var aldri i tvil om at dette ville gå bra. Straumen er ca 5-6 nautiske mil (10 km) brei, så det tok drøyt 2 timer å komme igjennom og i le bak Lofotodden.  Der ble vi belønnet med et spektaulært syn. 

Lofoten sett fra yttersida er rett og slett magisk flott, med sine bratte og ville  fjellsider som reiser seg rett opp av havet. Vi hadde håpet å kunne «lande» ved noen av de fine strendene innimellom fjella, men siden Katrine, som den eneste flåtekyndige padler ombord  er «singlehanded», med bare en hånd i funksjon, så jeg meg ikke råd for å buksere oss begge trygt i land. Mye svell og brenninger gjorde en landing med gummibåten rett og slett for risikabel.

Her på yttersiden var vi helt skjermet for all turisme, og vi så bare to andre seilbåter. Kaninknusere var det fritt for. I kveldinga la vi oss til i fiskerihavna på Ramberg også den velsignet fri for turister. Vi kunne imidlertid følge den konstante strømmen av bobiler på betryggende avstand. Lofoten er absolutt best sett fra båt, men ennå bedre, nå ventet Vesterålen.
Her ligger naturperlene på rekke å rad. Vi hadde siktet oss inn på Lonkanfjorden og topptur på Møysalen, men meterolygen varslet regn og storm i kastene oppe i fjellet, så vi bøyde av og la turen ut til Gaukværøy, på yttersida av Bø og Hadseløya. Her lå vi trygt i le for vinden fra øst. 

For anker i Naklingvågen på Gaukværøya
Litt lenger nord ligger «Dronningruta», som er en 5 timers fjelltur mellom Stø og Nyksund. Sola høljet ned da vi tok turen. 
Riktig nok fikk vi turens ene av to (!) ordentlige regnskyll så langt, akkurat i det vi kom tilbake ombord i båten i havna på Stø. Perfekt timing.
Stø i Vesterålen er i trygg havn, men det er langt til butikken.
Nordøstlig vind gjorde at vi fortsatt å holde oss på yttersida, og fikk en flott seilas nordover langs alltid like vakre Andøya. 
Første stopp var Bleiksøya, der det fortsatt var endel Ludefugl som ikke hadde fått ungen ut av reiret. Ikke bare Torghatten som har hull gjennom seg. Også Beiksøya har et hull stå stort at en person kan forsere igjennom.
Trygt bak moloen i havna på Bleik, med fjellet Røyken i bakgrunnen
Deretter nøt vi fine og varme dager på Andenes, med mange hyggelige gjensyn av venner og kjente. 

Vi fikk opp pulsen på en kjapp topptur på Måtind, mens vi gjenfant roen ruslende i kveldssola langs Bleikstranda.
Rusletur på Bleik stranda med den karakteristiske Bleiksøya i bakgrunnen
Turiststrømmen her ute er betydelig, og min gamle arbeidsplass «Whale2Sea» har hatt fulle båter gjennom hele sommeren med gjester som vil ut på havet for å oppleve nærkontakt med hval. 
Når så en av kapteinene måtte melde avbud på en kveldstur, var det bare morsomt å entre ombord i Rib`en og ta turen ut til Bleiksdjupet, hvor vi fant to Spermasettkvaler som lå i kjølvannet av blåkveitefiskerne i håp om å snike seg til litt «fastfood» fra linene når fiskerne trakk fangsten.
 Kval på havet er alltid en flott opplevelse. Her en Spermasettkval som dykker

Katrine, storkoste seg med en ny magisk opplevelse på havet. 
Ikke mye som slår en kvaltur på nesten flatt hav med kveldssola på tur ned i havet. Brede smil og latter fra glade deltakere på turen vekket mange gode minner, og akkurat da lurte jeg på hvorfor jeg har flyttet fra dette.     

Turens nordligste mål er nådd, og 688 nautiske mil er utseilt så langt. Nå  settes kursen sydover igjen mot lengre og mørkere netter, men først indre Troms for å besøke Tyri og hennes Henrik på Setermoen.

Vi la returen på innsiden av Lofoten, og da måtte vi jo innom Trollfjorden. Det var det andre som også måtte. Vi trodde turens militære innslag var over etter at vi hadde vært innom leieren på Setermoen, men nei da, her møtte vi US NAVY.
Skal ikke skue hunden på fartøyet
Lasting og lossing av skuelystne mannskaper skjedde inne i moderskipet. 
På tur sørover mot Store Molla og Svolvær
Fiskekona på søyle står ved innseilnga til Svolvær
Kan man bedre ha det?
Gamlekjærst´n ble påtruffet på Støtt. To flotte damer 
Transhav kalles det nå havet er så stille. Kystruten Havila er på tur nordover. 
På Rødøya er det anlagt ei steintrapp opp til fjellet Rødøyløva. Dagens trimtur, med fantastisk utsikt.
Fra toppen av Rødøyløa ser en mye av Helgeland, her med Lovund og Træna ytterst mot vest
Mot øst ser en Svartisen 
Hans, med "Anna" kom også innom Klokkargården på Rødøya. Han var alene ombord på tur sørover etter sommerens tur i Finnmark. To Koopmans båter i lag er ikke så vanlig i Norge.
Like sør om Sandnessjøen, De syv søstre.
Nå begynte tiden å renne ut for oss, og vi måtte tenke på hvordan vi skulle legge turen videre hjemover. Vinden kom fra nordøst, så vi fant ut at det beste ville være å stikke ut i havet og sette kursen sørover via øya Sklinna.
Alle disse rare navnene, Sklinna er et sted jeg husker nevnt på værmeldingen for fiskeriene på radioen da jeg var ung gutt. 
Vi startet samtidig med at sola rant. Vind og vær var mildt og fint, og turen sørover gikk nærmest av seg selv.
Sånn seilas kan vi godt like. 
Storseil og genua sprid ut til hver sin side for å fange mest mulig vind.
En nydelig dag på avet er i ferd med å gå ned med solnedgangen. Vi seilte gjenom natta, dog ikke så fint som på dagen fordi vinden dreide ende frem og tilbake og vi måtte justere seilene flere ganger. 
Midntattsola og de lyse fine nettene var borte, og vi seilte i nærmest stummende mørke. Tidlig på morgenkvisten så vi land ved Bud og midt på dagen var vi trygt fortøyd i hjemmehavna. 
Snipp snapp snute, så var 8 ukers tur over. 

Sommerseilas nordover...the end.

kommentar(er)

Legg igjen et svar Cancel