3000 nautiske mil NORSKEHAVET RUNDT...
Bluebird var båten før Moon, som jeg eide i ganske kort tid. Dog rakk jeg å seile drøyt 4500 Nm med den fra jeg hentet den i Poole i syd England og seilte den alene til hjemmehavna i Elnesvågen. Turen rund Norskehavet ble gjort sommeren etter sammen med Katrine. Bluebird har ingen egen hjemmeside så defor er det med en beskrivelse av den turen her på Moons hjemmeside..
Som pensjonist får man lage seg noen utfordringer, så man ikke støver helt ned. Jeg har kysset
Atlanteren, fra USA til Azorene en gang, som en av 4 ombord i en 46 fot seilbåt, og har siden det
hatt lyst til å teste ut mange dager på havet i egen båt. Med Katrine som mannskap var tiden inne
for å prøve seg på en litt lengre tur, og planen var å seile Norske havet rundt, langs yttergrensene.
Klikk på bildene for å se dem større...
Norskehavet rundt slik ruta ble. Her ser en tracket som la seg på værkartet fra Predict Wind
Mange minnesmerker etter drama på havet. Her på Titran
Slettringen fyr, lengst vest i havet i Trøndelag
Fyret på Kya, ikke langt fra Sula. Øya ligger bare 6,5 moh. Ikke rart at moloen som skal beskytte øya ligner et fort.
Utsikten mot sørvest fra fyret på Sula.
Mellom Sørøya og Nordøya, ytterst mot storhavet i trøndelag 
Halten fyr. Herfra krysset vi over Folla mot Yttervikna
Formen er fin før nattseilasen over Folla
Krykjehotellet på Halten
Turen over Folla gikk fint. Ved ankomst Vega måtte vi prøve fisken
Fin sløvedag når vinden glimrer med sitt fravær. Etter litt mekking på rigg og seil, mens sola svidde
av siste rest av tåka, ble sykkelen hentet fram, og turen gikk langs fredelige veier fra brygga ved Verdensarvsenteret ut til Sundsvoll hvor Vegatrappa ligger.
Øya Søla
Her har de virkelig fått til noe spesielt. Selve trappa var utrolig vellaget, og inn i mellom fantes små
hvilesteder med rariteter og kunst, som løftet opplevelsen et ekstra hakk.
Det er vakkert dette landet…
Med Bluebird så midt i landet som en kan komme.
Det var 20 år siden jeg sist besøkte hullet i Torghatten, så når sola inviterte, fisket vi fram syklene
og satte dem sammen for en fin sykkeltur til innsteget på stien opp til det berømte hullet.
Det fine været inspirerte til å ta rundturen gjennom hullet, og ut på sørsiden av fjellet. Stien ned på
sørsiden var mer ulendt enn turen opp, og tanken på utfordringene vaklende ankler utsettes for var
ikke mer enn såvidt lansert, før det dukket opp en mann sittende i ura, ynkende over smerter i
nettopp, ankelen.
Etter en kjapp undersøkelse ble det klart at ankelen var ustabil, og absolutt ikke til å gå på. Da var
veien kort via 113 appen til AMK.
elegant løftet ut hengende under helikopteret sammen med sin andre redningsmann for dagen.
Kort oppsumert så var det interessant å se det hele fra pasientens side, og det må innrømmes at
det varmet et gammelt redningsmannshjerte, å stå i rotorblåsten under helikopteret igjen…
Brønnøysund
Tjøtta, på helgeland. Her møtte jeg MOON for første gang.
Vegaøyene..
Det er vakkert dette landet..
Katrine mønstret av i Brønnøysund, for å dra hjem og ta unna sin del av sommeren på jobb. Jeg
fortsatt turen alene nordover.
Jeg krysset direkte over fra Træna til Røst. Vinden spilte på lag, så det tok knapt 8 timer. Røst er
veldig utypisk de andre stedene, dette flate stedet mellom ellers så ruvende fjell og tinder her
ytterst ut mot storhavet. Nå dreier det meste seg her om berging av tørrfisk, noe som både kan
både sees og luktes..
Utsikt fra toppen av Håen på Værøy.
Etter Røst er ikke turen så lang til Værøy. I et fantastisk vær benyttet jeg sommernatta til en topptur
på Håen.
Fra Håen mot nord, med Mosken og sydspissen av Lofoten i bakgrunnen
Fin seilas nordover, med tidvis nydelige værforhold. Utseilt distanse fra hjemmehavn i Elnesvågen
ble 562 nautiske mil, hovedsaklig med fine vinder, og lite motorbruk. Det har gått med 60l diesel,
der halvparten gikk med ei natt underveis fra Halten til Vega, hvor vinden ga seg helt..
Det ble en litt lengre stop på Andenes. Etter å ha bodd her i 7 år var det noen kjente som skulle
hilses på.
Midnattsol på Andenes.
Fra Andenes gikk turen videre via Hamn på Senja til Sommarøy på yttersida i Troms. Her spilte
ikke værguden på lag med øspøs regnvær og motvind. Tid for klesvask før kursen omsider kunne
settes for Trømsø.
På tur ut fra Skjervøy. Nå er turen mot nord ordentlig i gang. «Dra på Lopphavet» - brukt ho
bestemor til "Bodø" i serien «Stompa» å si… Så da gjorde vi det..
at hun mønstret på igjen i Tromsø brukte vi tre dager nordover til Skjervøy, før kursen ble satt ut i havet.
sterkt fra frisk bris, og ei skute som fosset frem for ballongseil, til blikk stille hav der dieseldyret
måtte jobbe. Sol og tåke om en annen.
Vel fremme lå vi først et døgn for anker i Kvalrossbukta, helt sør på øya. der kom vi i land og brukte
dagen til å nyte naturen og fuglelivet.
Tåka som lå tett da vi ankom, lettet og vi fikk en flott dag i land, før vi flyttet oss opp på nordsiden
der værstasjonen ligger. Vi hadde håpet å få besøke de 12 som holder til der, men da vi ankom
skulle kystvakta komme med drivstoff, så stasjonen var stengt for besøkende.
Etter ei ny natt for anker, denne gangen i Kobbebukta, nord på øya, satte vi til havs igjen.
I det vi drar fra Bjørnøya er det tett tåke, og ganske surt, men litt utpå dagen slipper tåka taket, og
vi får et siste glimt av øya. Foran oss ligger 600 nautiske mil, ca 5 døgn seilas, med et varierende
værvarsel for perioden. Heldigvis kom det meste av vinden bakfra, og det liker vi godt. Vi fikk god bør,
og gjorde unna turen på 4 døgn og 14 timer.
Å sette seil, med kurs ut i havet i nord, gir sommerfugler i magen, selv om det er lite som minner
om sommer. Havet og den enorme massen det representerer, holder klimaet ganske konstant.
Nesten aldri over +10 eller under -10 året igjennom. Så langt nord som Bjørnøya er sjøtemperaturen
bare 5 grader, og det merkes ombord. 
Vær filene vi lastet ned i PredictWind viste at vi ville seile oss inn i et stort område med lite eller
ingen vind (de blå feltene) om vi seilte direkte mot Jan Mayen. Derfor satte vi kursen fra Bjørnøya
nesten rett sydover for å holde oss i vindbeltet. Etter en drøyt døgn kunne vi dreie mer over på
vestlig kurs direkte mot målet.
Selv om man er omgitt av hav på alle kanter så er det en flott opplevelse.
6 timer på vakt går ganske fort. For uten det nevnte så skal man seile, det vil si at man jevnt må
justere seilene etter som vinden endrer seg, det skal navigeres, og to ganger i døgnet lastes det
ned værmelding fra en satellittmottaker (IridiumGO), som skal tolkes, og videre kurser planlegges.
med kartplotter og AIS ( Automatic Identification System). Nå har alle store fartøy AIS, så man
får tidlig varsel om de kommer i nærheten, men blant seilere er det fortsatt en del uten, eller bare
med mottaker, så derfor overvåkes radaren nøye. Når det er sagt, så har vi møtte vi 4-5 trålere,
og en eneste seilbåt, og den var uten AIS.
Underveis går vi 6 timers vakter, og det har fungert veldig greit. Som regel våkner frivakta til etter
3-4 timer, og da spiser vi gjerne et fellesmåltid, men ellers ligger frivakta og sover. Den som er på
vakt går i mellom inne og ute i cockpit, leser litt, mekker en kopp varm drikke, og småspiser litt.
Det gjør underverker for magen, og ingen av oss har hatt «sjyverk» (sjøsyk).
Når vi ligger for anker fyrer vi på dieselovnen, og det er tørt og varmt ombord, men når vi seiler
har vi ikke varme på. Det er fordi den som er på vakt, en av oss er alltid det, er fullt påkledd med
alt av seiletøy, og vest. Dette for at man på direkten skal kunne entre ut på dekk om noe skulle
kreve det. Det er store krefter i sving når det blåser kuling, så det aller viktigste i en liten båt på
det store havet, er å hindre at noe går galt, eller blir ødelagt. Så å være klar til å håndtere det som
måtte skje, eller ta en jevnlig runde for å sjekke, er absolutt nødvendig, selv om det blåser hardt.
Kanskje aller mest da.
Vi kan bare misunnelig lese om andres spektakulære opplevelse når de ser den snøkledde giganten
på 2277 moh, reiser seg opp av havet i det de nærmer seg. Men igjen er værguden med oss, og
brått endrer tåka seg, og skyene kommer til syne, og der, i en ør liten glippe i skylaget er det da
vitterlig snø og fjell, og ikke lenge etterpå åpner skylaget seg, og fjellet kommer tydelig til syne. Wow..!
Det finnes ingen havn, eller ordentlig trygg ankringsplass på øya, så vi seiler til Kvalrossbukta,
midt på øya på vestsiden, for vinden kommer fra øst.
Her runder vi «Kvalrossen», en diger steinformasjon som tar seg virkelig flott ut i kveldssola.
Neste dag blåser det friskt, og verre skal det bli. Vi hadde tenkt oss i land, men bølgene som ruller
innover stranden er altfor store. Vi blir værende ombord. Etter en slitsom seilas er det
egentlig ganske kjærkomment. Noen besøk på stasjonen blir det ikke heller ikke her. Stemmen
i radioen avslo alle
tilnærminger, selv om vi var klarert via mail før avreise, «stasjonen er stengt for besøkende». Punktum.
Vinden øker, og det blåser jevn 25-30knop. Siden vi ligger på le-siden av øya blir det ingen bølger
så nær land, så det er komfortabelt ombord. Vi køyer, og stoler på at anker-alarmen vil vekke oss
om vi dregger. Skulle så skje, er det langgrunt her vi ligger, og åpent hav hele veien til Grønnland
bak oss.
Vi våkner utpå natta av at det durer og rister i båten, og det hyler og skriker i riggen. Vindmåleren
i lugaren viser 42 knop, storm styrke…. Nå får vi betalt for oppgraderingen av anker-riggen i vår.
Vi forblir liggende trygt på samme sted som der vi ankret.
Først på dag tre roer vinden seg såpass at vi kommer oss i land, dog ikke uten at matrosen ble
bløt i fletta, og kapteinen utbrøt -«kan du ikke å ro?»- til ei som ikke bare har padlet elvekajakk
i Zambezi river, men også er verdensmester i rafting. Hun lo seg nærmest skakk, i det hun
nesten rev årfestene av båten, som nå var halvfull av vann. Godt vi hadde tørrdrakter begge to.
Ikke et tre, ikke en busk så langt øye kan se. Her fra Haugestranda på vestsiden av øya
Hollenderne var de første som oppdaget øya. Oppdageren Joris Carolus ga i 1614 øya navn etter
en av sine kapteiner, Jan Jackobs Van Schellinkhout, som hadde kommet til øya tre år tidligere.
Drivtømmer i Kvalrossbuka
Det var litt stas å komme i land på Jan Mayen. Nå var vi veldig spente på turen videre mot Island.
Vi kom oss trygt ombord i Bluebird, og da vi heiv opp ankeret, og satte seil videre vestover, åpnet
skyene seg, og vulkanfjellet lå der i all sin prakt. 
Drøyt 300 Nautiske mil mot vest ligger Island, vårt neste mål. Avreisen ble veldig flott. Berenberg
lå badet i sol, og mens Jan Mayen sank hen i havet bak oss, satte vi ballongseilet, og kursen rett
mot Island. Vind og bølger var på den komfortable enden av skalaen, og vi fant raskt rytmen.
Det skulle snart endre seg, ettersom vinden økte på utover kvelden og natta. Vi trives godt med
15 - 20 knops vind når den kommer bakfra. Fordi båten er bred over hekken (bak) vil den gire
(vri seg) noe når sjøene kommer fra siden-bakfra, men autopiloten som ble installert ny da jeg
kjøpte båten for et år siden, reagerer kjapt på dette, og holder skuta på kurs. Autopiloten ombord
består av tre enheter som jobber sammen, det er en NAC-3 styringsenhet, Precision-9 kompass,
og DD15 driver, alle fra B&G. Disse tre spiller veldig godt på lag, og holder båten dønn stabil på
kurs. Ingen rormann kan matche dem over tid.
Nå merker vi imidlertid at autopiloten må jobbe mer og mer for å holde skuta på kurs. Vinden bygger
opp sjøen, og bølgene blir jevnt større. Vi sjekker værmeldingen, og de meldes signifikant bølgehøyde
på 2-4 meter. Signifikant bølgehøyde betyr at man i praksis må forvente enkelte bølger som er dobbelt
så store, altså i vårt tilfelle opp til 8 meter.
og retningen bølgene kommer fra. Inn i mellom øker det i størrelse, før det igjen faller litt tilbake, av og
til kommer den en serie bølger fra en annen retning. Man blir fort sliten av å gjete en båt i mye sjø, å
skulle håndstyre hele tiden ville krevd et mannskap på minimum 4, så når en seiler «short handed»
(et uttrykk for at man er bare to ombord, ikke at man har korte hende hender
er man helt avhengig av en pålitelig autopilot.
Det ble hektisk jobbing på dekk for å få ned elendigheten, og med de sjøene som nå var, gjaldt det å
være nøye med sikringen, og hvordan man bevegde seg. Vi er alltid klipset inn i en sikkerhetsline som
går rundt båten, men for at man ikke skal bli hengende på utsiden av rekka, om en er uheldig å falle,
så er slynga fra flytevesten rigget slik at den er kort. Det gjør igjen at en ikke rekker tvers over dekk,
men må koble seg via en slynge festet ved mastefoten, eller ved forstaget fremme i baugen. Man må
med andre ord, ha fokus og være veldig bevisst på hva og hvordan ting skal gjøres, og i hvilken rekkefølge.
Vi går vaktene etter klokka, og etterhvert ror vinden seg til jevnt å ligge på 20 knop. Sjøene legger seg litt, og verden er bare fin. Ekstra fint blir det når en flokk Grindhval kommer fossende forbi.. Et fantastisk syn når de passerer forbi oss som om vi lå stille. Gruppen består av flere ganske små hvaler, sammen med noen ordentlig store hanner, så dette er nok ei familiegruppe på tur.
Litt senere på dagen går jeg forbi den kombinerte brann og ambulanse-stasjonen, og der ser jeg
igjen dama og makkerne hennes, som nettopp hadde avsluttet oppdraget. Alltid hyggelig å slå av
en prat med kolleger.
Dagen etter, når vi skal fylle diesel, står ambulansemannen på brygga og ordner med dieselpumpene.
Det viser seg at han også driver det mekaniske verkstedet, jobber deltid på ambulansen, i brannvesenet,
og den lokale redningsskøyta. På hotellet var sjefen også vaktmester, stedets kokk, og om vinteren, fisker.
Uten sånne hadde samfunnet der ikke kunnet fungere.
Værmeldingen for de neste dagene var ikke spesielt oppløftende. Vinden skal øke til stiv kuling,
og holde seg langs østkysten av Island i flere dager. Enten så må vi stikke til havs nå, og håpe
å komme den i forkjøpet, eller så blir vi værfaste de neste 3-4 dagene før vi kan fortsette sørover
langs østsiden av Island. Med kun et begrenset antall fridager igjen av ferien, må vi også passe
på at vi rekker frem til Elnesvågen før Katrine skal tilbake på jobb, så etter en kort rådslagning
løsnet vi fortøyningene, og satte på ny kurs ut i havet, nå mot Færøyene…
Med ankomsten til Island, så har seilasen endret litt karakter, i og med at vi nå seiler fra den ene
siviliserte plassen til den andre, og hvert legg bare tar et par-tre dager. Værforholdene er imidlertid
fortsatt avgjørende for hvordan seilasen forløper, så vi bruker mye tid på å finne gode værvindu.
stemte, burde vi rekke oss over til Færøyene innen den kom settende. Vi klarte det nesten. Siste
natta fikk vi kjørt oss, denne gang med vind og sjø mer imot, på en hard kryss. Seilene var strammet
opp maksimalt, og vi gikk så høyt mot vinden vi kunne, uten å miste for mye båtfart.
vinden litt retning når vi nærmet oss nordsiden av Færøyene, og i det vi seiler inn mellom Eysturøy
og Kalsøy, skjermer fjellene på øyene helt for vinden.
Vi endte opp med å bruke 7 timer. Vi fant tidlig ut at vi hadde ankommet på et dårlig tidspunkt når
det gjaldt tidevannsstrømmen. Vi får motstrøm hele turen, og det topper seg på det smaleste i sundet
sør for Leirvik. Der setter strømmen i mot med hele 6 knop. Nesten som å seile i en elv. Vi ser at
strømmen er litt svakere helt inne ved land, så vi legger oss kloss inntil.
alle seil oppe, og motor på full pupp, siger vi fremover med bare et par knop. Vi er så nærme land at
vi på et tidspunkt nesten kan spytte inn på steinene i fjæra, og lukten av sau er sterkt fremtredende.
Ganske god lukt egentlig. På havet lukter det bare «hav», ikke at det ikke lukter noe, men luktene er
mildere på et vis, så når man etter lengre tid til havs endelig kommer nært moder jord, og sola varmer,
blir dagligdagse dufter ganske intense sånn med det samme.
Topografien på Færøyene er spesiell, og de bratte, gresskledde fjellsidene er utrolig vakre der
de troner grønne og frodige, dog uten et eneste tre eller busk. Vi er heldige, og sola gjør dagen
vakker og varm. Gjestehavna i Torshavn er trang, med bare 8 gjesteplasser, men vi var heldig
og fant en ledig plass.
Vi planlegger å ta noen dager pause fra seilingen, rusler og busser rundt i byen, og nærområdet.
Sola som var så tilstede da vi kom, så vi ikke mer til, men vind og regn derimot…
Utseilt fra Island ble 418 nautisk mil.
Et helt tilfeldig besøk på restauranten i det gamle kull lageret ga en meget postiv matopplevelse.
"Regjeringsbygget" i Torshavn med sine trehus, her langt ute i havet.
Igjen fastsatte været tid for avreise. Et stort område med lite, eller ingen vind så ut til å legge seg
nordvest for Shetland, som var vårt neste mål, og det skulle vare ved i mange dager. Så etter bare
to dager på Færøyene, kastet vi loss igjen. Turen ble akkurat slik vi ønsker det, 187 nautiske mil med
«un eventfull» seiling. Det betyr slett ikke at den var kjedelig, men alt gikk etter plan, utmerket
seilevind, og ingen uforutsette utfordringer underveis.
Frivakta oppe og lufter seg litt. Egentlig skal en alltid ha vest på, og være klipset inn i sikkerhetsline,
men denne gangen hadde kapteinen gitt dispans, men bare denne gangen.
Også på Shetland er tidevannsstrømmene sterke, men denne gangen hadde vi god informasjon
om strømmene, og kunne tilpasse farten mot slutten slik at vi traff perfekt, og fikk utmerket «skyss»
inn til havna i Baltasound, en liten utpost helt i nord på Shetland.
Vi har sykler med ombord, så vi tilbragte helga med å utforske et helt annet landskap enn de vi
nettopp kom fra. Også her er øyene gresskledde, med stort innslag av sau, men her er formene
runde, og flate, med masse gamle «ruiner» og minner fra tidligere tider. De kilometerlange sirlig
murte steingjerdene er utrolig fascinerende. Vi benytter anledningen til å gå innom både Vidlin og
etterhvert Scalloway. Der holdt Shetlands-Larsen, og gjengen hans til under krigen. De drev en
veldig viktig, og risikofylt, transport av motstandsmenn og sabotører, samt våpen og utstyr, og
fraktet flyktninger ut av landet. Vi kan knapt forstå hva de opplevde av storm og uvær, og frykt for
å bli angrepet av Tyskerne på sine mange tokt over Nordsjøen? De risikerte livet for friheten vi har
i dag. Snart skal vi seile hjem i deres kjølvann.
Dette busskuret er kåret til great Britains fineste. Temaet skifter hele tiden i tket med de tineg som
rører seg i det britiske samfunnet. Her i forbindelse med Qeen Elisabeths ett eller annet..
Baltasound består nesten bare av pensjonister, så kapteinen følte seg hjemme her.
Vidlin
Kirke og gravlund i Lunna Bay der Shetlands Larsen og gjengen holdt til første del av krigen
Lunna house, der Shetlandsgjengen holdt til.
Kilometer lange steingjerder er typsik for Shetland
Minnesmerke ved Prins Olav Slipway i Scalloway, der Shetlandsgjengen fikk utført vedlikehold og
reparasjoner på båtene sine. De etablerte hovedkvarteret sitt her i siste del av krigen.
Når vi så ankommer Lerwick, møter vi igjen en av båtene vi lå ved siden av i Torshavn på Færøyene.
De så at vi dro, men drøyde til dagen etter med å dra. Det straffet seg, for vinden forsvant så de
måtte kjøre for motor hele den lange veien. Turen startet i begynnelsen av juni, så hjemlengselen
begynner å melde seg, og meterolygen vurderer det slik at det straks er tid for å løsne fortøyningene.
Skuffet måtte hun innse at kollega detektiven ikke var hjemme
Vi busset rundt på øya og fikk sett oss omkring
Bigton Wick
Lerwick
Lerwick
igjen levde «meterolygen» opp til navnet. Riktig nok startet seilasen ut fra Shetland veldig bra. Etter
planen skulle vi bruke ca 40 timer på overfarten til Stadlandet, så for å unngå å komme inn til kysten
i mørke, startet vi ut fra Lerwick på kvelden. Det er stjerneklart og ny-månen siger jevnt over oss,
samtidig med at vi skimter nordlys. Nattseiling kan være utrolig vakkert.
i Britisk sektor, har vinden økt til +20 knop. Det er ikke mere enn ca 150m dypt her, så bølgene får en
helt annen karakter enn der det er dypere. Korte krappe bølger som bryter, gjør at autopiloten må jobbe
hardt for å holde kursen. Vi seiler med fokke, og 2 rev i storseilet, og fosser fremover. Det må innrømmes
at slik seiling ikke er spesielt komfortabelt, og egentlig ganske slitsom. Det er vanskelig å sove når båten
går så mye i sjøen. Selv om en har sjø-køyer med le-duk, som gjør at man har god støtte mellom
skott/ skuteside, og den oppspente le-duken, så blir kroppen slengt litt fra side til side. Søvn blir det
ikke så mye av, men en får dormet litt.
blir små og unseelige i sammenligning. De er et imponerende syn, og det gjør inntrykk å se disse
enorme konstruksjonene, og vite at det er her Norges rikdom kommer fra. Jammen er vi heldige som
bor i dette landet.
på vakt må være skjerpet, og på ett tidspunkt kjører vi nærmest slalåm mellom riggene.
å fortsette rett inn til kysten i området ved Florø, slik at vi unngår den sterke vinden som meldes
nært land lenger nord.
stor fart, og når vi nå endrer kurs rett inn mot land, innser vi at vi må bremse opp for ikke å komme
inn til kysten i mørke. Fokka rulles inn og vi seiler nå bare for revet storseil. Farten går ikke mye ned,
så vi legger inn noen lange svinger for å få litt lengre distanse å seile.
hvor det nå er mye sjø, og tette regnbyger, fremstår natta ikke bare som svart, men mørkesvart.
Det er ikke mulig å se noen verdens ting. Vi er helt avhengige av radaren.
mil utenfor kysten går en fastlagt trafikksone, hvor disse fartøyene holder seg på sin ferd opp og ned
lags kysten. Den må vi krysse, og i natt er det en god del trafikk her. Igjen må vi være fullt skjerpet,
men etter snart to døgn uten særlig søvn, kan det holde hardt. Det ble tydelig når en lett febrilsk
matros søker på radaren og AIS, for å lokalisere fartøyet der lyset fra topplanterna plutselig ble synlig,
for etterhvert å finne ut at det var månen som kikket frem mellom bygene.
gjelder det å time kryssingen så en ikke kommer i konflikt med dem. Vanligvis skal motordrevet fartøy
vike for seilende, men vi har ikke tenkt å utfordre dem på det. Vi peiler oss inn på to fartøy, og sikter
oss inn på å gå aktenfor den første, og rekke over før det neste kommer.
det opp på vhf´en, gjentatte ganger, ingen svar..!?! Å skulle gjøre kuvending her, med denne sjøen
og +25 knop vind er uaktuelt, og potensielt farlig. Vi er begge i cockpit, og dobbeltsjekker at dette kan
gå. Vi justerer oss til, så vi går vinkelrett på trafikksona, slik sjøfartsreglene sier.
og går med en fart av 18 knop. Vi sikter oss inn mot akterenden av skipet, og seiler mot den inntil vi
er vinkelrett på, og det passerer foran oss med rimelig klaring.
hensyn til oss. Vinden løyer brått litt, og vi mister endel fart. Kvikt på med motoren, full pupp, for å få
opp farten igjen. Dette kan bli vel nært, og fortsatt ingen tegn til at de endrer kurs. Det er akkurat som
om de ikke er klar over oss. Vi fører lanterner som foreskrevet i mastetoppen, men med den dårlige
sikten som er, så ser de oss kanskje ikke.. På med dekkslyset. Det sitter halvveis oppe i masta, og er
et arbeidslys. Nå lyser det opp fokka, som er med ett blir Nordsjøens største lampeskjerm. Da viker de
kurs, og passerer på trygg avstand bak oss..
så lav at vi en par timer etterpå kan skli inn innseilingen til Værlandet, og gjestehavnen der, i det det lysner.
Frivakta var i gang med middagen da vinden plutselig økte på, og seilene måtte reves. Da var det
bare å hive på seg vesten over forkleet og tørne ut.
Værlandet. Endelig tilbake i Norge 
Honningsvågen på Stad.
Ålesund. Vel hjemme i havna i Elnesvågen viser loggen at turen rundt hele Norskehavet har tatt drøyt
12 uker, hvorav 5 uker gikk med til turen fra Tromsø til Elnesvågen via Bjørnøya, Jan Mayen, Isand,
Færøyene og Shetland.
Båt og utstyr har tålt turen helt utmerket, og det eneste som har røket på hele turen, er en kort
taustump som holder forliket på genuaen nede, og ballongseilet (genakkeren) som spjæret.
En litt annerledes sommerseilas er dermed over…