Moon hadde et velbygd og solid elektrisk anlegg, bygget for båtens hel-elektriske bysse. Det vil si at det ikke er gass ombord, noe som har vært vanligst i de fleste båter. Gass gir noen utfordringer med fylling og bytting av flasker på avsideliggende steder i utlandet. Det finnes ingen global standard på gasskoblinger, så man må gjerne ha et arsenal av koblinger liggende for å møte de flasketypene man kan få tak der en kommer. Sist men ikke minst har man også en risiko for lekasje og verste fall brann og eksplosjon. Det finnes noen tragiske eksempler på det.
Med elektrisk bysse, induksjon koketopp, stekeovn og elektrisk vannkoker er det som på kjøkkenet hjemme. Enkelt og liketil.
I båt er det derimot en liten hake, strømforbruket. Man blir veldig avhengig av å koble til landstrøm. I en marina er det ingen problemer, men for anker på tur blir det plutselig et viktig forhold at man har nok strøm. Båten har 24V el anlegg, og med 400Ah AGM blybatteri bank ga det nok strøm til et par dager normalt hushold før det måtte lades. Lading skjedde enten ved tilkobling til landstrøm, eller at man kjørte for motor så dynamoen lader batteriene.
På min forrige båt gjorde solceller at en kunne være for anker i nær sagt ukesvis uten å tenke på lading. Den friheten ville jeg veldig gjerne ha tilbake. Dagens solceller er effektive, og sammenlignet med mye annet forholdsvis rimelige. Utfordringen er å finne plass til å montere dem, spesielt når de begynner å bli store, noe de må være for å gi tilstrekkelig effekt. Siden båten ikke har noe ledig takplass, så ble løsningen en targabøyle over styreplassen der to 380w paneler ble montert. Bøyla ble laget i 30mm rustfritt stål av Arnt hos HANMO AS i Trondheim.
2 x 380W solceller. De gir god effekt, og erfaringer frai sommer viser at selv på en oveskyet dag får vi drøyt 2Kw lading.
På soldager kommer det fort over 3Kw. Det gir oss fritt spillerom på strømforbruket og det er ikke ofte vi trenger å koble til landstrøm. På styrbord side sitter Starlink antenna, og på babord side Iridium-GO. Begge satt i flukt med pannelene for ikke å kast skygge.
Samtidig med at targabøyla ble montert hevet også Arnt rekka bak ved cockpit med 30cm. Den originale rekka opplevdes som for lav til å gi tilstrekkelig trygghet når man bevegde seg til og fra dekk på et urolig hav. Erfaringene med den nye rekka er at sikkerheten er blitt vesentlig mye bedre.
Selv om panelene er ganske store, så dominerer de ikke uttrykket på båten.
Alt dette går jo på bekostning av noe. Økt vekt er en ting, siden det igjen går utover seile-egenskapene, men på en
såvidt tung båt som Moon merkes det lite til. Estetisk er det ikke spesielt vakkert, det må man ha lov å si,
men det praktiske og ikke minst sikkerheten trumfer estetikken.
kommentar(er)
Legg igjen et svar