Fjellmatrosene Fjellmatrosene

Backup Autopilot

Thu, 25 Jul 2024 00:00:00 +0000

Når man seiler med et lite mannskap blir autopiloten svært viktig. Man orker ikke stå lenge til rors av gangen om været drar seg til. Selv om den faste autopiloten ombord er robust, vet en aldri når den svikter. I båt er det aldri snakk om dersom, det er alltid når.. Derfor har vi montert en CPT backup autopilot. Den er velkjent for sin holdbarhet, og minimale strømforbruk. Den er ikke spesielt inteligent, snakker ikke med noen, og klager aldri. Det siste er et særdels stort pluss, for hoved autopiloten klager høylydt hele tiden. Med klager menes at den lager lyd når den jobber. Så mye lyd at det nærmest er umulig å sove i akterlugaren når den jobber som værst. CPT piloten derimot, stille som mus.. Da får det bare stå sin prøve at den er litt enkel og ikke snakker med noen. Den har sitt eget kompass, og utfører bare en eneste handling, og det er å holde kursen. Ikke kan den styre mot et waypoint, og ikke forholde seg til strøm eller vind, men styre det kan den. Bruker bare 1/4 av den mengden strøm som hoved piloten bruker, så veldig "billig" i drift.

Strøm ombord, solceller.

Mon, 03 Jun 2024 00:00:00 +0000

Moon hadde et velbygd og solid elektrisk anlegg, bygget for båtens hel-elektriske bysse. Det vil si at det ikke er gass ombord, noe som har vært vanligst i de fleste båter. Gass gir noen utfordringer med fylling og bytting av flasker på avsideliggende steder i utlandet. Det finnes ingen global standard på gasskoblinger, så man må gjerne ha et arsenal av koblinger liggende for å møte de flasketypene man kan få tak der en kommer. Sist men ikke minst har man også en risiko for lekasje og verste fall brann og eksplosjon. Det finnes noen tragiske eksempler på det.

Med elektrisk bysse, induksjon koketopp, stekeovn og elektrisk vannkoker er det som på kjøkkenet hjemme. Enkelt og liketil.

I båt er det derimot en liten hake, strømforbruket. Man blir veldig avhengig av å koble til landstrøm. I en marina er det ingen problemer, men for anker på tur blir det plutselig et viktig forhold at man har nok strøm. Båten har 24V el anlegg, og med 400Ah AGM blybatteri bank ga det nok strøm til et par dager normalt hushold før det måtte lades. Lading skjedde enten ved tilkobling til landstrøm, eller at man kjørte for motor så dynamoen lader batteriene.

På min forrige båt gjorde solceller at en kunne være for anker i nær sagt ukesvis uten å tenke på lading. Den friheten ville jeg veldig gjerne ha tilbake. Dagens solceller er effektive, og sammenlignet med mye annet forholdsvis rimelige. Utfordringen er å finne plass til å montere dem, spesielt når de begynner å bli store, noe de må være for å gi tilstrekkelig effekt. Siden båten ikke har noe ledig takplass, så ble løsningen en targabøyle over styreplassen der to 380w paneler ble montert. Bøyla ble laget i 30mm rustfritt stål av Arnt hos HANMO AS i Trondheim.

2 x 380W solceller. De gir god effekt, og erfaringer frai sommer viser at selv på en oveskyet dag får vi drøyt 2Kw lading.
På soldager kommer det fort over 3Kw. Det gir oss fritt spillerom på strømforbruket og det er ikke ofte vi trenger å koble til landstrøm. På styrbord side sitter Starlink antenna, og på babord side Iridium-GO. Begge satt i flukt med pannelene for ikke å kast skygge.

Samtidig med at targabøyla ble montert hevet også Arnt rekka bak ved cockpit med 30cm. Den originale rekka opplevdes som for lav til å gi tilstrekkelig trygghet når man bevegde seg til og fra dekk på et urolig hav. Erfaringene med den nye rekka er at sikkerheten er blitt vesentlig mye bedre.

Selv om panelene er ganske store, så dominerer de ikke uttrykket på båten.

Alt dette går jo på bekostning av noe. Økt vekt er en ting, siden det igjen går utover seile-egenskapene, men på en
såvidt tung båt som Moon merkes det lite til. Estetisk er det ikke spesielt vakkert, det må man ha lov å si,
men det praktiske og ikke minst sikkerheten trumfer estetikken.

Strøm ombord, batterier

Mon, 03 Jun 2024 00:00:00 +0000

Moderne batteriteknologi (Lithium) har gjort at en har mye mer strøm i samme volum batteri enn med gammel blybatteri teknologi. De nye batteriene tar lading vesentlig raskere. Samtidig så har den nye teknologien gjort batteriene mindre i volum og ikke minst betydelig lettere. Ett avgjørende forhold med Lithium batterier er at de MÅ ha en BMS som styrer uttak og lading, hovedsaklig for å beskytte batteriene. Noen batterier har dette integrert, og det er ingen ting en kan gjøre for å manipulere den, men i vårt tilfelle så er den ekstern og kan i stor grad styres utenfra. Hitti er det få leverndører av utsyr som er laget for å fungere sammen som en enhet. De fleste sette sammen deler fra forskjellige leverandører. Det finnes imidlertid noen unntak, og ett av dem er Victron. De har laget et system der alle eneheter snakker sammen og styres av en hovedenhet. Dette gjør at systemet som sådan blir langt mere robust og lett å holde oversikt over.

I et gitt tilfelle så kan en risikere at BMS kutter tilgangen på batteriene, og da vil alt som er knyttet til den strømkilden gå i svart. Hos oss betyr det alt. Det vil være svært, for å si det mildt, uheldig dersom dette skjedde til havs, derfor har vi bruk to de beste av de gamle 12V AGM batteriene til å lage en nødbank, som enkelt kan kobles inn og gi strøm igjen til hele båten. Kapasiten er riktignok betydelig redusert, men i kombinasjon med lading fra motoren kan vi klare oss i dagesvis om så er.

Løsningen på dette ligger i en Victron 12/24V DCDC converter, som gjør om 12V til 24V spenning, og dermed forsyner hele båten. På grunn av at den bare kan levere 30A 12V, dvs 15A 24V må vi begrense bruk av alle de store forbrukerne som byssa, baugpropell og ankervinsj, men disse brukes lite eller ikke ute på havet. Ellers har vi jo oljeovnen som det kan kokes og stekes på, og i ekstra reserve et gass campingkjøkken om en ønsker å flotte seg i matlaginga.

På bildet sees de tre nye 25,6V Victron Lithium forbruksbatteriene og på veggen til venstre Victron Lynx Smart BMS 500 mellom hver sin distributor. Distributorene har integrerte sikringer, så man slipper de gammeldagse sikringspaneler som stjal masse plass. Til høyre sees sløyfe med varme fra radiatorsystemet som går under batteriene. Lithium har en begrensing i at de ikke kan lades for fullt om kjernetemperaturen på batteriet er under +5 grader. Om vi skulle komme til å seile i isvann så har vi nå mulighet til å lede varme under batteriene for å holde dem varme.
Øverst på bildet sees to av de "gamle" 12V AGM batteriene som er gjort om til nødbank.

Slik så det gamle oppsettet ut. Vel organsiert og kompakt, men akk så tungt. Her er det nesten 200 kg mere i batterier enn med det nye oppsettet.

Men, i båt er det alltid et men... En stor utfordring med Lithium batterier er at fordi de tar imot lading med åpne armer, blir dynamoen satt på stor prøve. Den lave motstanden som batteriene gir fører til at den må levere betydelig mer strøm enn med tradisjonelle blybatterier, noe som gjør at den blir svært varm. Selv med de gamle AGM blybatteriene ble vår dynamoen varm, så det var klart at dette var ikke fremtiden. Det skulle vise seg at tiden var overmoden for et skifte. Ledningsnettet og hovedsrømbrytere til batteriene hadde varmeskader. Hovekablene var stive og uformelige, og kobberet inne i dem var missfarget.

Løsningen ble en to-delt 24V 165A dynamo, der likeretter delene med diodene som til vanlig er integrert i dynamoen, er separert og de to enhtene monteres på hvert sitt sted. Dynamoen er selvfølgelig i tilknyttning til motoren, i vårt tilfelle montert forran motoren der det er mer fri luft, slik at den ikke blir så påvirket av varmen fra motorblokka som en tradisjonell montering forårsaker. Likeretterne ble montert under trappa til utgangen der den får tilgang på "frisk" luft. På denne sitter en "cooler" som sammen med ei vifte sørger for å holde temperaturen nede. For å hindre varmgang og bedre utsiktene for et langt og lykkelig liv er effekten på dynamoen redusert med 25%. Fortsatt leverer nærmere 3000 watt, noe som betyr rask lading av batteriene.

Likeretteren er montert i et ledig rom under trappa ut hvor en hyggelig bieffekt er at dens kjøleluft blir utnyttet til å varme opp akterlugaren.

Motoren har to dynamoer, den originale 12V gir strøm til startbatteri og reserve navigasjons bank, mens den andre som står forran nede til høyre er 24V 165A og lader lithium batteriene. Dimmensjonen på serpentinerbeltene er økt slik at de tåler full belastning fra dynamoene. For å legge inn en sikkerhetsfaktor på belastnigen på 24V dynamo er spennningsregulatoren satt til å bare ta ut 75% av det dynamoen kan levere på max. Det betyr i praksis at den leverer ca 2Kw når motor går på normal cruisefart. (1700 rpm)

En viktig del i dynamo/ batteri oppsettet er spenningsregulatoren som styrer hvor mye, eller lite, strøm dynamoen skal levere. I dette anlegget sitter en Wakspeed500 regulator. Proodusenten har er i et tett samarbeid med Victron, som har levert alt det andre elektriske utstyret. Dette sikrer at regulatoren komuniserer med batteriene og de øvrige komponentene slik at styring av strøm til og fra batteriene blir riktig.

De fleste gode ideene til løsning, levering av utstyr og monteringen er gjort av Tor, hos TOR BÅTSERVICE AS i Trondheim.

Det gamle el systemet var i og for seg robust og vel gjennomtenkt, men ideene og løsningen hadde rukket å bli et kvart hundre år. Det hadde nok kunne stått i nye 25 år om det ikke hadde blitt rørt ved, men det var ikke ei stand til å håndtere de nye batterene på en optimal måte. Spesielt mangelen på kommunikasjon gjorde at anlegget var modent for utskifting. Inverter/ lader Victron MULTIPLUS-II 5000A har enn nøkkelrolle i systemet. Dens viktigste funksjon er å gjøre om 24V DC til 220V AC, slik at induksjon koketopp, stekeovn og vannkoker i byssa kan brukes. Den har også en innebygget lader, slik at når den kobles til landstrøm kan lade batteriene i tillegg til å drive alt det elektriske ombord. I motsetning til de gamle inverterne som var enkle lader/ ivertere, er denne supersmart. Den tar hånd om alt av forbruk og lading og styrer dette sømløst etter en algoritme som Victron har utarbeidet for alle Victron-Smart komponentene ombord. Det betyr i praksis at dersom vi forbruker mer strøm ombord, enn feks tilgangen fra landsrtrømmen tillater (oftest 16A) så henter den strømmen som overgår dette fra solcellepanelene eller batteriene. Så snart forbruket er lavere enn levert strøm fra landstrøm eller solcellene, fører den "overskuddstrøm" tilbake til batteriene, om det var der den hentet den fra.

De to blå boksene på venstre side er Victron DC/DC convertere. Den øverste 12/24V er nødstrøm som kobles inn dersom BMS´en har kuttet hovedbatteriene, den nedreste er 24/12V som sørger for at nødstrømbatteriene alltid er toppladet. Det sørger også for at de ikke sulfaterer og dermed beholder kapasiteten sin over lang tid.
Den store blå er Multiplus-II inverter/ 24V lader, mens den mindre blå til høyre er en dedikert 12V lader for start batteriet.

Kommunikasjon

Tue, 16 Apr 2024 00:00:00 +0000

Komunikasjon ombord..

Det viktigste for oss er å snakke sammen, trådløst/ skjermløst. Ideelt sett skulle det å være ombord være på grensen til "Off Line All the Time", men kontakt med famile og venner er viktig, noe som betyr beviste valg for å holde kontakt...

Longe gone er dagene hvor man morset "telegrammer" til og fra, eller sendte brev hjem til mor etter ankomst i ny havn. Vi ønsker ikke å være en del av skal-må være på skjerm hele dagen, eller daglig for den del, men ser jo absolutt fordelene det gir å holde seg oppdater på været. Spesielt sånn som nå, vi ligger i Lerwick og skal seile over til Fair Isles, men i havet sør for oss står lavtrykkene i kø, og de er det greit å holde styr på så man slipper å baska seg trøyt i stor sjø og mye vind,.

Tidligere var det Iridium satellittelefoni som dominerte. Full dekning over hele kloden, men hennsatt til dyreriktes besrivelse, snegle sakte og svinaktig dyrt. Så dukket Tesla grynder Elon Musk opp og revulusjonerte det hele med sitt STARLINK. Lavtflyvende statelitter som etterhvert skal dekke hele kloden med bredbånd internett. Det er ennå i utviklingsfasen, men ikke værre enn at det fakstik duger i godt monn.

Antennen og øvrig hardware er beskjedene i størrelse. Her sees Starlink antenna montert slik at den ikke skygger for solcellepanelet.

Prisen på Starlink er etthvert blitt på niva hvermannsen. Det er mer enn en kan si om Irirdium sine anlegg om man ønskertilgang til internett. Klarer man seg derimot med mail uten bilder og nedlasting av grib (vær)filer kan IridiumGO være et alternativ. Vi har brukt den på turer til havs der mobilnettet ikke rekker, og har vært fornøyde med det. Nå er det imidlertid blitt hensatt som reserve, om Starlinken skulle svikte.

En annen veldig bra greie for kystseilas er en ruter som har simkort. Vi har Digital Yachts 4GXtream ruter med to eksterne antenner oppe på første saling. Det gir utrolig bra dekning, og vi hadde nett helt ut til 28 nm utenfor kysten.

På hver sin side av radaren står de to LGE4 antennene for mobil ruteren.

Mastetrinn og antenner til 4G router

Henrik — Mon, 16 Oct 2023 00:00:00 +0000

Erfaring tilsier at en gjerne må opp i riggen et par-tre ganger i løpet av en sesong, og da er mastetrinn veldig praktisk å ha. Spesielt om en skal til topps alene.
Her har 4G router fått sine to antenner montert på første saling.

Vindu i Reflex dieselovn

Henrik — Fri, 13 Oct 2023 00:00:00 +0000

Å ha dieselovn ombord er bare helt utrolig nyttig. Den virker helt uten bruk av strøm, da det er naturlig fall fra dieseltanken (dagtanken) ned til ovnen. Den kan brenne i dagesvis, uker om så, og både varmer og tørker opp skuta innvendig. Akkurat denne ovnen hadde ikke vindu inn til brennkammeret, noe vi raskt konstnterte at vi savnet. Innsyn til flammen er bare så utrolig koselig på mørke kvelder.

Det var mulig å få kjøpt et vindus kit hos produsenten Reflex i Danmark.
Den lokale blikkenslager og mekaniske verksted sørget raskt for å montere det. Fantastisk :-)

Blikkenslageren tok på hull i kappe og brennkammer, mens det mekansike verkstedet punktsveiset vinduet til brennkammeret.

For å få det tett slik at brennkammeret ikke fikk falsk luft så ble kanten tettet med ovnskitt, som tåler 1300 grader.

Ny kalesje

Henrik — Wed, 27 Sep 2023 00:00:00 +0000

År med vær og vind hadde slitt hardt på det som var igjen av den gamle kalesjen, så den var ikke helt skikket for møte med vær og vind i Midt Norge. Lokalt her i Elnesvågen holder Flataker Industrier til, og de kunne levere ny kalesje.
Store vinduer gir god oversikt. Sidevegg og bakveggen kan deles i to.

Med tett kalesje får man et ekstra stort rom. For oss som seiler i "arkitisk klima" er en slik
plass gull verdt.

Fremre del av taket kan åpnes. Dette gir uhindret sikt når en trenger det som mest.
Styrhuset fikk også nye vegger bak slik at når en seiler på havet og kalesjen er tatt ned,
kan en fortsatt sitte lunt og beskyttet med full oversikt 360 grader rundt.

Det gjør jobben mye behageligere for rorvakta med bakveggen lukket, om en har vinden
og regn inn bakfra.

Sommerseilas nordover...

Henrik — Mon, 31 Jul 2023 00:00:00 +0000

Sommerens seilas med kurs nordover.

Det var nok mer at kalenderen sa at nå er det sommer, enn temperaturen i vannet som fremtvang et bad. Første del gikk sakte nordovere Mørekysten, mens vi hang litt rundt og jobbet med å få utbedret diverse tekniske utfordringer. Gleden var stor da Moons tidligere eiere tok turen fra Sverige for å hjelpe gamle «familemedlemmer» på fote igjen.

Neste høydepunkt kom når vi var tre båter fra Molde Seilforening som møttes i Kristiansund, og 
nøt kvelden sammen om et felles måltid. Nytt og moderne bryggeanlegg i Kristiansund.

Trondheimsleia var minst like lang som sist, riktig nok uten motvind, men heller ikke medvind. 
Styrtregn derimot, fikk vi smake rikelig av. Godt å endelig svinge inn bak moloen på Brekstad, 
der det var en eneste ledig plass innerst inne, som passet akkurat til våre 47 fot. 
At vi delte bryggeplass med en Engelskmann som med sin 17 fots åpne båt hadde seilt Helgelandskysten i 12 år, satte oss liksom litt på plass. Vi hadde mange felles erfaringer å dele med hverandre, og engelskmannen bød på i rikt monn.
Brekstad
Kjeungskjæret fyr. Satt i drift i 1888. Fyrvokter Bolsø, bosatte seg her med familie og tre barn i 1926. Familien bodde her i 26(!) år.
Turens neste høydepunkt var Roan seilforenings plass i Anstensundet, nord for Stokkøya. Her bugnet av gammel historie, helt tilbake til vikingtid. Virkelig en perle. Det kvite huset tilhører Roan Seilforening.

Katrine mente hun hadde "kommet hjem"... i Ungdomshuset...
Nydelig vær, men dunjakka behøvdes. Vi var jo snart i nordnorge må vite.
Det beryktede strekket over Folla ble forsert på skap kryss, og utpå kvelden kunne vi lirke oss inn mellom lokale «kaninknusere» på gjestebrygga i Abelvær.
Vi fortsatt nordover via trange sund og passasjer, forbi Rørvik til Eidshaug, hvor vi etterlot skuta ett døgns tid, mens vi tok turen  innover i landet til Knutåsen. Der holdt Tyri, hennes Henrik og hans foreldre til. Her deltok vi i røkting av villsau, foring av ullgris, plukking av sopp og felles middagsbrasing til langt ut i sene kveldstimen. Nok et høydepunkt.
Rikelig med sopp i skogen ga nydelig tilbehør til middagen
Så var vi endelig i «NordNorge». Vinden førte oss forbi Leka, nordover til Torghatten, hvor vi la oss for anker rett nedenfor fjellet med det berømte hullet. To andre båter lå allerede bortenfor her da vi ankom, men her var det rikelig med plass.

O´lykke så heldige vi er som kan boltre oss i paradiset her i nord.

                                                                                                                   Forstetter...........

Sommerseilas nordover...fortsettelse

Henrik — Sun, 30 Jul 2023 00:00:00 +0000

Helgelandskysten leverer, selv om vi som seilere skulle ønsket oss litt mer vind fra riktig retning. Lite vind ga imidlertid rolig hav, og dermed også muligheten til å besøke de aller ytterste øyene nord for Vega. 

Her er det spor etter at folk har hatt tilhold i uminnelige tider. Huler med spor etter menneskelig aktivitet tilbake i steinalderen på Lovund, kirkebygg med tømmer fra 1600 tallet på Skålvær, og dramatisk krigshistorie fra dunværet Lånan, der de ennå vokter ærfuglene i de såkalte «e-baner» og steinhus, hvor de sanker dun etter at rugeperioden er over. 

Charlotte Røring, enkefruen etter kjøpmannen på Skålvær ville oppfylle mannens ønske om å få bygget ei kirke på stedet. Hun sendte like godt yngste sønnen ut på handel, med ordren: Kjøp ei kirke. 
Sønnen fant ei som var til salgs i Malm, innerst i Trondheimsfjorden. Tømmeret som er datert tilbake til 1600 tallet var i god stand, så kirka ble kjøpt og fraktet ut til øya nord for Vega, hvor de på dugnad reiste den i løpet av ett år. Skålvær er ei veldig fin øy. Jeg var innom i fjor, og ville gjerne vise Katrine stedet. 
Ikke før hadde vi lagt til brygga, der unger fra stedets feriefolk ivrig drev fiske av småsei, kom et eldre par ruslende og var nysgjerrige på hvor «fremmedfolket» kom fra. Fjellmatroser som oss har lett for å vekke litt forundring hos lokale når de hører hvor vi kommer fra, men det gir ofte en fin inngang til å komme i prat med folk. 

Ikke lenge etterpå ble vi invitert til å besøke kirka, som de var veldig stolte over å ha klart å holde i rimelig bra stand. Det aller meste basert på dugnad og spleiselag. Vi fikk en uforglemmelig stund med utallige historier om folk og hendelser gjennom tidene på været. 

Vi ble vist den ærverdige kirkeboka som enkefru Charlotte Røring skrev notatet med historien om anskaffelsen av kirken.

Opplevelsen ble toppet da den eldre damen entret orgelkrakken, og vekket til live det gamle kirkeorgelet som en lokal smed på Helgeland hadde bygget. Orgeltonen var spinkel, men kraftfull og med «Blott en dag» strømmende ut fra orgelpipene ble stemningen uforglemmelig.

Helgelands største dunvær, Lånan, ligger langt vest i havet. Øya er så flat at det på avstand nesten kan se ut som om husene flyter rett på havet. 

Den flate øya stikker bare noen meter over havet.
Her holder noen familier til hver sommer, og alle er i familie med hverandre. Damene på øya vokter ærfuglene som ligger på sine egg. Vanligvis er det ilandstignings forbud i juni og juli i alle verneområder, men her på Lånan kan en få bli med på en guidet tur på faste stier sammen med disse fuglevokterne. 


Under innseiling til havna oppdaget vi to elger som stod på en gresskledd holme like ved. Det skapte oppsikt blandt beboerne for det var lenge siden sist det var sett elg på øyene der.
Husene som ærfuglene bruker, «e-baner» blir vedlikeholdt av folkene her, og betalingen kommer i form av dun som fuglene etterlater seg i reiret når eggen er klekket og de forlater reiret. Desverre så ser de en tydelig nedgang i antall fugler som hekker. Vi fikk innføring i hvordan arbeidet med å sanke og rense duna foregår, men fristelsen til å kjøpe ei ekte edderdun dyne for kalde vinterkvelder ble raskt parkert da prisen kom på bordet. Vinterdyne av beste slag beløper seg fort opp mot kr 100.000,-

Alle som har tilhold på været er i slekt, og under krigen ble de som da bodde her involvert i illegal virksomhet, og våpensmugling. Tyskerne og Rinnanbanden var i ferd med å rulle opp virksomheten så beboerne måtte evakueres i all hast. Et engelsk krigsskip kom en natt inn til været, og beboerne fikk en time på å pakke det de kunne bære med seg før de ble evakuert. Et eldre par valgte imidlertid å trosse faren fra tyskerne og ble værende igjen for å stelle husdyra som stod på bås flere steder på øya. Disse to er forfedre til alle familiene som nå har hus på øya. 

Turen videre nordover gikk via Lovund, Træna og Selvær. De to første med sine karakteristiske fjell som troner opp av havet. 

Kjente landemerker som er brukt til å navigere disse farvannene i uminnelige tider. Lovund bærer preg av stor optimisme og oppdrettselskapet Novasea sørger for at at stedet blomstrer. Det samme kan ikke sies om forholdene på Træna, men fiskeriet holder liv i de fastboende, og litt byggevirksomhet kunne sees.

Utsikt ned mot gjestehavna fra trappa som fører opp til Lundeura i Lovund. 

Innseilinga til den nye gjestehavna kan synes litt kronglete, men det er mudret opp og god dybde. 

På Selvær, hvor det bor ca 20 personer, har de lunch og kakebord i den gamle skolestua et par ganger i uka nå om sommeren. Vi var heldige og traff en av de dagene, så vi dro fra stedet med velfylte mager. En av de fastboende slo seg ned ved bordet vårt og vi fikk inntrykk av at stemningen på øya var litt laber. Den siste barnefamilien hadde flyttet, og bortsett fra et ungt par fra Nederland, uten barn, var det bare pensjonister igjen på øya. Foreløpig går ferge og rutebåt et par ganger om dagen, men et oppslag om allmøte samme kveld, der tema var forslag til nytt rutetilbud, fortalte at nedleggingsspøkelset truet. 

  Gjestebrygga i Selvær. trygg havn, men ikke mange kommer helt hit ut, selv midt i sommerferien.

Myken, med sitt «Verdens første arktiske  whiskydistilleri», leverte ikke helt denne gangen. Maten på restauranten, og prøvesmakingen av stedets gin og whiskey levde ikke helt opp til forventningene, men smaken er som kjent som baken..

Etter hvert spilte vinden mer på lag, og vi fikk en fin seilas via Gåsvær ved Støtt til Bodø. Ikke mye som slår en seilas mellom øyene nært Svartisen, som slett ikke levde opp til navnet der den lyste opp i sola.

Bodø var en stressende opplevelse med masse feriebåter, og fult av folk bryggelangs, men vi fikk fanget ferske reker og nøt en softis i sol og vakkert vær før vi flyktet til Osholmen på Landegode, ei flott naturhavn hvor vi kastet anker. Her er bratte fjellsider som gir havørnas skrik ordentlig akustikk.
 
På den hvite sanden i fjæra spilte Tjelden opp, og sammen med en gjeng Storspover fikk vi en ordentlig plystrekonsert. Vi nølte med å dra fra denne perlen av et sted, men vinden var god og vi skulle krysse Vestfjorden over til Røst eller Værøy..

Fortsetter....

Sommerseilas nordover...the end.

Henrik — Mon, 17 Jul 2023 00:00:00 +0000

Mens syndefloden «Hans» herjet søndre deler av Kongeriket kunne vi nyte et fantastisk vær i nord. 

Seilasen over Vestfjorden bød på endel motsjø og litt strevsomme forhold til å begynne med, men etterhvert ble det en fin seilas med godt driv.  Etter litt rådslagning endte vi opp på Værøy. Her var det i tillegg til gamle kjente i restaurantbransjen, bratte fjell, slik at vi hadde utsikter til både trim og kulinariske høydepunkt.
 
Turen opp på Håen var utrolig fin, og utsikten da vi stod oppe på toppen og kunne skue ut over Måstadvika var ubetalelig. Havtåka kom og gikk rundt toppen og gjorde hele stemninge trolsk.
Lofoten og Værøy Bryggehotell, hvor en gammel kjenning av Katrine har slått seg til bød på fantastisk mat, så dagen ble perfekt på alle vis. 
Du vet hvor du bor når grillhytta i trimløypa er tjoret fast til bakken.
Så langt på turen har vinden vært sparsommelig, og stort sett holdt seg på nord. Nå endret den seg, og vi kunne «strekke på beina» og virkelig la båten komme til sin rett på turen videre nordover. Østlig vind gjorde at vi la kursen på yttersiden av Værøy og Lofoten. 
Hvilket skue, og for en seileopplevelse. Moskstraumen, som går mellom øya Mosken og fastlandet sør i Lofoten er en av verdens sterkeste malstrømmer. Vi holdt godt ut i havet, med god avstand til Mosken og trodde oss trygge for straumen, men der tok vi feil. Vind mot strøm kan skape veldig høye og krappe bølger, og brått var det som om sjøen reiste seg rett opp av havet. Skillet mellom rolig sjø og den frådende straumen var som en strek. Brått fikk vi hendene fulle, men «MOON» er laget for nettopp å håndtere slike forhold, langkjølet som den er. Med revet seilføring lot vi det stå til, og sakte men sikkert dro vi oss gjennom strømmen. Ved flere anledninger stod sjøsprøyten over dekk, så både båten vi fikk vaska oss, men vi var aldri i tvil om at dette ville gå bra. Straumen er ca 5-6 nautiske mil (10 km) brei, så det tok drøyt 2 timer å komme igjennom og i le bak Lofotodden.  Der ble vi belønnet med et spektaulært syn. 

Lofoten sett fra yttersida er rett og slett magisk flott, med sine bratte og ville  fjellsider som reiser seg rett opp av havet. Vi hadde håpet å kunne «lande» ved noen av de fine strendene innimellom fjella, men siden Katrine, som den eneste flåtekyndige padler ombord  er «singlehanded», med bare en hånd i funksjon, så jeg meg ikke råd for å buksere oss begge trygt i land. Mye svell og brenninger gjorde en landing med gummibåten rett og slett for risikabel.

Her på yttersiden var vi helt skjermet for all turisme, og vi så bare to andre seilbåter. Kaninknusere var det fritt for. I kveldinga la vi oss til i fiskerihavna på Ramberg også den velsignet fri for turister. Vi kunne imidlertid følge den konstante strømmen av bobiler på betryggende avstand. Lofoten er absolutt best sett fra båt, men ennå bedre, nå ventet Vesterålen.
Her ligger naturperlene på rekke å rad. Vi hadde siktet oss inn på Lonkanfjorden og topptur på Møysalen, men meterolygen varslet regn og storm i kastene oppe i fjellet, så vi bøyde av og la turen ut til Gaukværøy, på yttersida av Bø og Hadseløya. Her lå vi trygt i le for vinden fra øst. 

For anker i Naklingvågen på Gaukværøya
Litt lenger nord ligger «Dronningruta», som er en 5 timers fjelltur mellom Stø og Nyksund. Sola høljet ned da vi tok turen. 
Riktig nok fikk vi turens ene av to (!) ordentlige regnskyll så langt, akkurat i det vi kom tilbake ombord i båten i havna på Stø. Perfekt timing.
Stø i Vesterålen er i trygg havn, men det er langt til butikken.
Nordøstlig vind gjorde at vi fortsatt å holde oss på yttersida, og fikk en flott seilas nordover langs alltid like vakre Andøya. 
Første stopp var Bleiksøya, der det fortsatt var endel Ludefugl som ikke hadde fått ungen ut av reiret. Ikke bare Torghatten som har hull gjennom seg. Også Beiksøya har et hull stå stort at en person kan forsere igjennom.
Trygt bak moloen i havna på Bleik, med fjellet Røyken i bakgrunnen
Deretter nøt vi fine og varme dager på Andenes, med mange hyggelige gjensyn av venner og kjente. 

Vi fikk opp pulsen på en kjapp topptur på Måtind, mens vi gjenfant roen ruslende i kveldssola langs Bleikstranda.
Rusletur på Bleik stranda med den karakteristiske Bleiksøya i bakgrunnen
Turiststrømmen her ute er betydelig, og min gamle arbeidsplass «Whale2Sea» har hatt fulle båter gjennom hele sommeren med gjester som vil ut på havet for å oppleve nærkontakt med hval. 
Når så en av kapteinene måtte melde avbud på en kveldstur, var det bare morsomt å entre ombord i Rib`en og ta turen ut til Bleiksdjupet, hvor vi fant to Spermasettkvaler som lå i kjølvannet av blåkveitefiskerne i håp om å snike seg til litt «fastfood» fra linene når fiskerne trakk fangsten.
 Kval på havet er alltid en flott opplevelse. Her en Spermasettkval som dykker

Katrine, storkoste seg med en ny magisk opplevelse på havet. 
Ikke mye som slår en kvaltur på nesten flatt hav med kveldssola på tur ned i havet. Brede smil og latter fra glade deltakere på turen vekket mange gode minner, og akkurat da lurte jeg på hvorfor jeg har flyttet fra dette.     

Turens nordligste mål er nådd, og 688 nautiske mil er utseilt så langt. Nå  settes kursen sydover igjen mot lengre og mørkere netter, men først indre Troms for å besøke Tyri og hennes Henrik på Setermoen.

Vi la returen på innsiden av Lofoten, og da måtte vi jo innom Trollfjorden. Det var det andre som også måtte. Vi trodde turens militære innslag var over etter at vi hadde vært innom leieren på Setermoen, men nei da, her møtte vi US NAVY.
Skal ikke skue hunden på fartøyet
Lasting og lossing av skuelystne mannskaper skjedde inne i moderskipet. 
På tur sørover mot Store Molla og Svolvær
Fiskekona på søyle står ved innseilnga til Svolvær
Kan man bedre ha det?
Gamlekjærst´n ble påtruffet på Støtt. To flotte damer 
Transhav kalles det nå havet er så stille. Kystruten Havila er på tur nordover. 
På Rødøya er det anlagt ei steintrapp opp til fjellet Rødøyløva. Dagens trimtur, med fantastisk utsikt.
Fra toppen av Rødøyløa ser en mye av Helgeland, her med Lovund og Træna ytterst mot vest
Mot øst ser en Svartisen 
Hans, med "Anna" kom også innom Klokkargården på Rødøya. Han var alene ombord på tur sørover etter sommerens tur i Finnmark. To Koopmans båter i lag er ikke så vanlig i Norge.
Like sør om Sandnessjøen, De syv søstre.
Nå begynte tiden å renne ut for oss, og vi måtte tenke på hvordan vi skulle legge turen videre hjemover. Vinden kom fra nordøst, så vi fant ut at det beste ville være å stikke ut i havet og sette kursen sørover via øya Sklinna.
Alle disse rare navnene, Sklinna er et sted jeg husker nevnt på værmeldingen for fiskeriene på radioen da jeg var ung gutt. 
Vi startet samtidig med at sola rant. Vind og vær var mildt og fint, og turen sørover gikk nærmest av seg selv.
Sånn seilas kan vi godt like. 
Storseil og genua sprid ut til hver sin side for å fange mest mulig vind.
En nydelig dag på avet er i ferd med å gå ned med solnedgangen. Vi seilte gjenom natta, dog ikke så fint som på dagen fordi vinden dreide ende frem og tilbake og vi måtte justere seilene flere ganger. 
Midntattsola og de lyse fine nettene var borte, og vi seilte i nærmest stummende mørke. Tidlig på morgenkvisten så vi land ved Bud og midt på dagen var vi trygt fortøyd i hjemmehavna. 
Snipp snapp snute, så var 8 ukers tur over. 